Julie elsket å lage papirballonger. Hun hadde noen digre, store som fly, og andre som var bittesmå, på størrelsen av en lillefinger. Det hendte hun fant opp farger for ballongene sine: Lykkeblå, Sjenertgul og Mageverkfiolett. Og hver natt når hun skulle sove drømte hun om at hun skulle få kunne snakke med ballongene.
En fullmånedsnatt dukket opp lillefingerballongen og spurte: – Julie, hvorfor er det du vil så gjerne snakke med ballongene? Hun kunne ikke tro at lillefingerballongen var der og snakket med henne. Hun ble så forskrekket at hun våknet.
Neste dag begynte hun å se annerledes på ballongene. Kanskje de smilte? Mon tro de gråt? Sov de? Drømte de, kanskje? Den natten, da månen kom til syne, var Julie allerede sovnet, men lillefingerballongen kom fram og sa: — God natt, Julie! Hvordan står det til med deg?
Denne gangen ble hun ikke forskrekket. Hun ble så årvåken at hun klarte ikke å snakke. Hun fant ut at ballongene likte å leke og drømte om å reise.
Neste dag klarte ikke Julie å lage ballonger. Hun gikk og grublet og tenkte: «Hva om de blir kastet i søppelet?» Så bestemte hun å spørre hva folk gjorde med ballonger. — Jeg kjøper dem til Sankt Hans! – svarte en glad mor. — Jeg kjøper dem fordi min gutt er så glad i dem! – svarte en smilende far. — Jeg kjøper dem fordi de er så billige! – skrek en rotete tante.
Julie gikk og la seg med, og lurte på en ting: «Hvordan er det å bli laget med så mye omhu og deretter dra av sted uten å vite hva som vil hende?»
Den natten, kan du gjette hvem som dukke topp? Akkurat! Det var selveste lillefingerballongen, som nærmet seg og sa: — Julie, vi blir til at et stykke papir, og vi kunne likegodt ha blitt til et ark for å tegne og sette i en skuff, eller for å skrible og kaste.
— Men er dere lykkelige av å leve på denne måten? – spurte Julie. — Vi er meget lykkelige over livets overraskelser, og før vi blir borte er leken vår å gjøre andre lykkelige.
— Og hva føler dere når folk slipper ballonger opp i lufta? — Når tiden til å reise nærmer seg, begynner vår drøm å bli til virkelighet. Vi beholder i hjertets erindring bildet av den som slapp oss ut og vi drar av gårde.
Julie våknet så imponert over disse ordene at hun brukte hele neste dag til å lage flere og flere ballonger. Meget forsiktig slapp hun i lufta lillefingerballongen, og hver natt stirrer hun opp mot himmelen og tenker på hans ferd.
